Tvibit er laget av mange forskjellige stemmer, en av de er Per Martinsen som har eget studio her på huset. Per er en pioner innenfor elektronika, og hans musikk trenger ikke noe introduksjon av oss. I dette intervjuet får du vite litt mer om Per, hans lange erfaring med lyd og hans kreative prosess - og noen tips til kreative folk som er i de første steg av karrieren. Bli med og les mere!

(Intervjuet og bilder av Alessandro Belleli, Tvibit)

“… det viktigste man kan gjøre er å finne et miljø av likesinnede der alle tar vare på hverandre og er snill med hverandre. Fordi da lager du en safe zone der du tør å eksponere deg… Det er viktig å være i et miljø der man stoler på hverandre. Et sted der man kan finne andre kreative unge i samme situasjon som er like sårbare uten at man er i konkurranse. Der man tar vare på hverandre, hjelper hverandre og tør å eksponere seg for hverandre…”

Kan du fortelle litt om hvorfor du driver på med musikk nå og hva som motiverer deg?

Det har vært mange forskjellige ting som har motivert meg - det er litt interessant at du spør om det nå fordi jeg er faktisk stipendiat på musikkonservatoriet som er tilknyttet til kunstfakultetet. En av tingene jeg skal se nærmere på er motivasjonen for å drive på med lyd som uttrykksform. Jeg kommer fra en tid hvor vi ikke hadde så mange kommunikasjonsmetoder i ungdomskulturen.. det var ikke bare å poste en kommentar på en vegg når du var sint for eksempel. Så musikk og lyd i tiden etter punken, på slutten av 70 tallet, handler veldig mye om å uttrykke seg. Det handlet ikke om det skulle låte pent eller om å være flink - det handlet om å uttrykke det du hadde på hjertet, enten det var følelser eller tanker. Så jeg kommer derfra; jeg jobber med lyd fordi vi ville skrike i skogen. Hehehe

Hehehe.. hvis du tenker på forskjellen mellom hvordan det var i denne perioden, og hvordan det er nå – med tanke på å lage musikk, det å være musiker. Er det bedre eller verre, vanskeligere eller enklere?

Hmm, ok, det blir rart: jeg tror det er vanskeligere fordi det er enklere. Fordi det plutselig er så mange muligheter for musikere. Altså, min vei var enkel fordi jeg visste at jeg ville drive med lyd, og at det ikke fantes noen utdannelse. Jeg måtte dra ut for å få erfaring, og jobbe gratis i et studio i London for lære meg om lydteknikk. Det var vanskelig, men det var ikke mye forvirring: «Jeg skal dit, jeg skal gjøre det, jeg skal drive med det». Nå er det så mange valg og samtidig så mange krav. En annen ting er at man blir sett hele tiden: ungdom i dag blir sett hele tiden gjennom sosiale medier eller andre kanaler, og får aldri fred til å være usynlig sånn at man kan jobbe med sitt. Så jeg tror det er vanskeligere i dag, men det kan hende at jeg tar helt feil...

Du pratet på kompetansesamlingen til Tvibit om det å tørre å eksponere kunsten sin - uten at man nødvendigvis må eksponere seg selv på sosiale medier. Kunne du pratet litt om prosessen der man viser frem den kunsten man har laget?

Jeg tenker at jeg har lært det underveis. Jeg trodde i store deler av livet mitt at ting måtte være ferdig, men ferdig er jo døden, hehehe. Så det med å se alt som en prosess eller «work in progress», er viktig hvis du skal leve som en kunstner eller drive med noe kreativt. Da er du alltid «work in progress». Fordi du kommer alltid til å bli bedre – hvis du ikke tror på det kan man jo like gjerne bare slutte å jobbe. Så det å tørre å si: nå holder det, nå kan jeg vise fram eller eksponere det jeg har gjort til nå. Da kan man få innspill til hvordan man kan gjøre ting bedre. Kanskje får man noen negative eller positive tilbakemeldinger: man må nesten lære seg å drite i det man er uenig i. Og de som faktisk har et poeng, da må man tenke: «oh, wow, så bra at du orker å bruke tid på min kunst, og mene noe om min kunst». Kanskje jeg da kan lære noe av det. Jeg tror ikke man skal være redd for å eksponere kunsten sin, men det betyr ikke at man må ta bilder av seg selv og se veldig fin ut på Instagram hver dag.

Hvis du tenker på ditt mål som musiker i dag - hva er du på utkikk etter?

Jeg tror det er det samme som alltid. Det å komme seg videre. Å prøve noe nytt eller høre noe fra meg selv som jeg har ikke hørt før. Alle lyder har jo vært laget før, men man har så mange muligheter. Det å leke seg litt med de maskinene jeg bruker for å se om jeg kan overraske meg selv som lytter. «Wow! Hva det er er for noe? Det må jeg finner ut av.»

Og noen ganger vil man bare uttrykke en følelse eller en viss stemning. Da har man lyst til å få det ut - og hehe, lage noe trist eller noe som gjør deg glad.

Du er en pioner innenfor elektronisk musikk. Hvordan fornyer du deg i dag?

Hmm, ja, man må utfordre seg selv hele tiden, tenker jeg. Det som vi snakket om tidligere: muligheter. I dag kan man veldig fort bli flink i noen andre sitt uttrykk. Hvis du har lyst til å lære deg et sound eller en måte å spille på - så er det nok kurs og tutorials man kan bruke. Hvis du har talent så klarer du å kopiere det det andre gjør. Så det med å være ærlig med seg selv og lete etter sin egen stemme i alt dette her. Det handler om å tørre å være litt personlig. Jeg synes fortsatt det som er mest vanskelig, selv om jeg har jobbet med bare dette i over 30 år. Det å tørre å være litt personlig og naken i musikken.

Hvis du vil gi noe råd til noen som er i en prosess: noen som er yngre, som ønsker å utfordre seg selv og utvikle sin stemme.. hvordan kan man gjøre det?

Jeg tror det viktigste man kan gjøre er å finne et miljø av likesinnede der alle tar vare på hverandre og er snill med hverandre. Fordi da lager du en safe zone der du tør å eksponere deg; jeg er veldig skeptisk til at folk skal eksponere seg selv på talentkonkurranse på tv for å vise hvor flink eller lite flink du er. Jeg synes det er pyton - glem det, slutt med det. Det er viktig å være i et miljø der man stoler på hverandre. Et sted der man kan finne andre kreative unge i samme situasjon som er like sårbare uten at man er i konkurranse. Der man tar vare på hverandre, hjelper hverandre og tør å eksponere seg for hverandre. Det tror jeg er det viktigste. Selv om jeg kommer fra en helt annet tid – det var nettopp det vi gjorde. Vi fant sammen og spilte ting til hverandre: noen ganger til knusende kritikk. Men i en sånn setting er det mer ufarlig fordi det er kompisene sine!

Vil du fortelle litt mer om hva du gjør i dag med tanke på lyd? Hva driver du med i din forskning?

Jeg har alltid vært opptatt av hvorfor jeg uttrykker meg med lyd. Hva er det med lyd som er interessant? Hvilke kvaliteter har lyd som er så tiltrekkende? Mange tenker på lyd som noe eterisk, som noe du hører med hører med ørene dine. Men jeg opplever lyd som en fysisk form. Som en skulptur eller en elefant som står der. Og det er jo fordi jeg jobber med musikk med mye bass og mye volum. Det er den musikken jeg er tiltrukket av. Derfor har jeg begynt å se på sammenhengen mellom frekvenser og geometriske mål - en veldig fysisk tilnærming. Med det jeg har endt opp med, etter ett års arbeid, er å se mye på forbindelsen til det psykologiske og hvorfor jeg selv har en såpass stor interesse for det. Jeg jobber ikke sånn sett med vanlig forskning, men heller med kunstnerisk utviklingsarbeid - ofte forsker du da like mye på din egen prosess som kunstner som på et eksternt felt. Det blir en sånn todelt greie: det blir veldig navlebeskuende og jeg må ransake min egen motivasjon. Så det er ganske.. det er litt stress, litt utfordrende, men samtidig bra.

Hvorfor har du bestemt deg for å ha studioet ditt her på Tvibit?

Da vi flyttet tilbake til Tromsø, jeg tror det var for 11 år siden, fikk vi leid et studio på Mellomveien gjennom Fredrik Forssman. Når vi hørte at ungdomssatsingen til Tvibit skulle slås sammen med de profesjonelle, så var det ingen spørsmål. Vi lurte vel litt om på om det kom til å funke for oss – «vi må jo være sammen hver dag, vi må produsere, ikke sant?» Så jeg husker at vi snakket litt om det sammen oss produsenter. Men idéen er jo at man skal kunne lære av hverandre: det som skjer når du blir på min alder, og holder på så lenge er jo at de fleste stagnerer. Og så gjør man bare sine egne greier. Men får ikke nye impulser, og det blir plutselig jævla kjedelig og til slutt er det ingen som gidder å høre på det du har laget hahaha J

Så jeg vil jo alltid vite mer, samtidig som jeg følger med på musikk som er kontemporær. Jeg sjekker ut mange ting fordi jeg vil vite hva som skjer – selv om jeg ikke alltid liker det.

Hva tenker du om å koble de unge og de mest erfarne profesjonelle – er det en bra dynamikk?

Ja, jeg synes at det bra, men synes ikke det fulle potensialet har blitt utnyttet enda. Det har vært noen workshops og møter, blant annet gjennom Insomnia, men det føles fortsatt litt opplagt hvem som kommer på disse. Noen nye fjes har det vært, men jeg savner kanskje litt å nå ut til de unge som ikke vet at de er interessert i hva vi holder på med. Det er kanskje fortsatt en terskel blant de unge for å bli med på ting som skjer på huset (Tvibit). Jeg ønsker å kunne invitere inn flere som nøler til å komme og delta på ting.

Hvis vi tenker på Tvibit som en koblingsplass, hva ønsker du at Tvibit skal bli i fremtiden?

Jeg tenker at vi skal kunne utvikle kreative mennesker i alle forskjellige felt. De får da en kompetanse de ikke ellers ville fått hvis de måtte gå hele den veien selv. Egentlig er det bare å la folk få lov å holde på, være facilitator og gi de tilgang til å skape ting. Det er det som skal til, men av og til må man sette i gang prosesser. Og da særlig det med å få prøvet ting: unge band får spille, unge filmskapere får vist ting. Jeg tror dette er gull verdt.

Jeg var med på det første ungdomshuset, «Brygga». Da det huset kom i gang spilte vi i band og jeg var 15-16 år. Blant annet fikk folk lov til å ha sosiale arrangementer som bare skulle være hangouts – og det ser jeg også på nye Tvibit av og til. Den største suksessen på Brygga ungdomshus var når nærradioen startet det som het «Radio Diskotek». Da tok folk ned radioen fra toppetasjen, og arrangerte diskotek nede i venuen. Da kom de fleste ungdommene fra hele Tromsø, og for mange ble det en kobling til et miljø som var ikke der før. Før var det bare Brygga, og da var det litt rare folk som gikk der. Det ble et slags skille; det ble mer sosial bonding på tvers av miljøene - det tror jeg litt på.

Tenker du at Tvibit har noe til felles med gamle Brygga?

Tvibit er jo ikke shabby på samme måte, og ofte er det egen energi når folk få lov å lage ting selv. Hvis du går på en gammel fabrikk og sprayer på veggen – blir det jo spesielt. Det er ryddigere og renere på nye Tvibit, og den følelsen, den krasjer litt med DIY.. når HMS blir viktigere enn kreativitet hahaha. Kanskje jeg er gammeldags, men det må ikke være så skikkelig at ingen får gjøre noe. Jeg er veldig glad i at folk maler på vegger og at det vises at plassen brukes av folk som gjør ting.

Friromfølelse er viktig. Samtidig kan det være en farlig felle for de yngste om det kreves prestasjon. Da tenker jeg på det med at de sosiale sammenkomstene ikke skal være noe som krever mye av folk: det var det som funket så bra på de gamle samlingene på «Radio Diskotek». Det var ingen band som var satt opp, og det var ingen forhåndsbestemt DJ. Det var ingen som var interessert i dj’en da.. folk kom bare for å henge ut sosialt. Sånne ting tror jeg på - «kom sammen, vi skal ikke lage noen ting, det er ikke så viktig». Du kan ikke være utenfor, det er ikke en temakveld, det er bare åpenhet, som gatefest om sommeren, sånne ting.

Hva overrasker deg nå i musikken etter så lang erfaring med å høre og lage musikk?

Når folk klarer å kombinere ting som ikke har vært kombinert før. Eller uttrykke noe nytt eller ta med noe annet som man ikke har hørt før. Jeg gleder meg til å høre noen afrikanske artister på Insomnia. Tidligere har vi blant annet jobbet litt med Tanzania - og blitt introdusert til et uttrykk som er helt unikt. Så hele den afro-futurism som foregår der, det er en helt nytt sound – mye av det som skjer der er skikkelig wow. Så jeg har lyst å høre folk som eksperimenterer med lydbilder som for eksempel Tim Hecker.

Et annet spørsmål er hvordan det er å være en kunstner på en plass som er så langt unna resten av verden? Nå er vi egentlig koblet sammen på mange måter, men vi bor på en plass som er langt fra andre mennesker. Hvordan blir kunsten påvirket av det?

Du får et helt annet perspektiv når du står midt i kaos i en storby. Du får mye impulser, og de fleste kunstnere er litt følsom med tanke på omgivelsene. De reagerer på omgivelsene samtidig som de går i dialog med omgivelsene. Jeg har opplevd at hvis jeg skal hente masse inspirasjon, kan jeg godt være i en storby eller metropol - helt topp. Men hvis jeg vil jobbe og fokusere… da er det lettere å høre sin egne stemme i en periferi. Ja, jeg synes det. Du får et mer oversiktlig perspektiv på verden.

Jobber du i mørketiden?

Jeg liker å jobbe i mørketiden og reise om sommeren. Jeg liker fortsatt å være i storbyer og få masse inspirasjon, men det blir noe helt annet når man skal fordøye det og sette det i relasjon med sin egen person. Man ser ofte i større byer at det oppstår «scenes» hele tiden. De kommer opp og vokser mer og mer til de plutselig blir så lite potent at de forsvinner. Så oppdager alle en ny scene, og det er jo helt kult det også.. vi er jo flokkdyr. Men hvis vi vil ha et personlig perspektiv trenger vi å ta hodet ut av disse scenes av og til.

Kan det være en grunn til at det er høy kunst og musikkproduksjon i de arktiske områdene?

Ja, kanskje. Det er jo et område av jorda hvor du har plass til kontemplasjon. Jeg har vært litt i California i de siste årene, i Los Angeles…det blir for behagelig. Jeg kunne aldri tenke meg å lage noe musikk i California, bare kose meg hehehe. Nei, men.. jeg har laget musikk der, det er ikke det. Det er mulig det er en klisje, men det er mulig at man kan kontemplere hvor som helst i verden. Men det er fint å kunne lengte etter ting. Etter noe større, noe bedre. Det man ofte gjør er at man begynner å innbille seg at ting er bedre enn hva de egentlig er. Og så lager man mye større visjoner av kunst. Det er en bra ting å kunne drømme seg bort.

Man må ha noe å skissere fantasien mot. Det er rart, jeg leser en del nå om musikk fra min ungdom. Mesteparten av de engelske bandene på 1980 tallet, som jeg fulgte med på, kom fra shitty små byer - og drømte seg bort og ønsket ingenting annet enn å komme seg bort fra sin virkelighet, hehehe... drømmen om noe annet førte til kreativitet. Det er jo rart fordi sånn innovasjon oppstod jo nesten bare ut av nødvendighet. Du trenger ikke å finne noe hvis du har ikke behov for det.. så man trenger ikke å være kreativ og skape større drømmer hvis man har det helt topp.

Kan det være en utfordring for de unge generasjonene her i Norge å utvikle seg og lage musikk - fordi de har så mange muligheter og er i komfortsonen? Finnes det fordeler og ulemper, tror du?

Ja, det er klart. Det blir som skyggeboksing - alt gir bare etter rundt deg. Alle vegger kan dyttes inn. Jeg tror man må ha en form for motstand før man begynner å jobbe ordentlig. Man må ha motstand, det må man ha, en begrensing som gjøre at man må jobbe for å sprenge det. Hvis alt er åpent, er det ikke noe vits å gjøre noe.

Folk på Tvibit - Intervju med Per Martinsen